Se hele intervjuet i Dagen, lørdag 11. juli 2020: https://www.dagen.no/Nyheter/2020-07-12/Middelalderforfatter-med-40-%C3%A5rs-forsinkelse-913396.html

Nitti hærmenn over Hardangervidda

- Det var akkurat her på vollen utenfor Kapittelkirken de dro ut, Gregorius Dagsson og de 90 krigerne hans vinterdagen 1156, på flukt fra kong Øystein, forteller forfatter Tor Bertel Løvgren.

Skiensforfatteren Tor Bertel Løvgren er nå ute med roman nummer to i en historisk Telemarks-trilogi der 1100-tallet møter 1980-tallet. Forfatteren har gjort grundig research i Telemarks- og Norges-historien, og tar oss også med over vidda.

Ole Jon Tveito, Rjukan Arbeiderblad, 22. mai 2020

NY HISTORISK ROMAN

Telemark, Skien og Hardangervidda er utgangspunktet i Tor Bertel Løvgrens historiske trilogiserie. I disse dager er skiensforfatteren, opprinnelig fra Larvik, ute med bind to, "Bueskytteren", som følger opp fjorårets "Sverddrengen", og der bind tre er ventet i 2021. Nå foreligger de to første også som e-bøker.

Fortellingen som spenner over tre historiske romaner vevd inn i nåtiden er fra to tideverv som løper parallelt, og med et språk tilpasset de ulike epokene, og som har historiske korrekte trekk fra 1100-tallet.

Forfatteren er egentlig utdannet bioingeniør med en cand. mag. grad i kjemi fra universitetet, og har jobbet på sykehus, innen rusomsorg og som ingeniør/forsker innenfor polymerkjemi. Trilogien om Tord er hans første større skjønnlitterære verk, men Løvgren har flere andre typer utgivelser bak seg. Illustratør av forsidene på bøkene er Anders Kvåle Rue fra Svartdal i Hjartdal.

1156 møter 1980

Historiske hendelser fra 1156 skildres sammen med hendelser i Skien i 1980-tallet. Vi følger to utgaver Tord med sine familier i middelalder og nåtid. En innflytter fra Oslo til Skien i de fredelige kaldkrigsårene på 80-tallet, og krigeren og navnebroren Tord Sigurdsson på Bratsberg gård i Skida (Skien) under kongsbrødrestriden på midten av 1100-tallet, der skjebnene deres veves sammen.

Forholdene er skildret nedenfra gjennom disse to unge menn og deres familier, og sett ovenfra gjennom høvdinger og mektige kongsbrødres tanker og handlinger.

De to Torder

Gjennom krig og strabaser herdes den usikre, men reflekterte Tord Sigurdssons karakter, og for Tord Jonsson åpnes uventet en vei ut av barndomstraumet. I bind én har Tord Jonsson og kona Marie flyttet fra Oslo til Gregorius Dagssons gate i Skien. Interessen for byens middelalderhistorie våkner, og etter en mørk marskvelds oppskakende møte med de gamle kirkeruinene, skjerpes nysgjerrigheten ytterligere. Gjennom uforklarlige begivenheter, dras Tord lenger og lenger inn i middelalderverdenen, alt til kona Maries voksende uro. Samtidig sliter han med en tragisk barndomsopplevelse og en oppvekst i usunne familierelasjoner.

Huskaren Tord Sigurdsson har også etablert familie, og går fra opplæring i kamp og våpenbruk til å bli en fullbefaren kriger. Sammen med kong Inge Krokryggs støttespiller, lendmann Gregorius Dagsson og mennene hans, blir han med i flere av de mest kjente sjøslagene i denne delen av Norges historie, der de blant annet ror og seiler langskip til Bjørgvin, Nidaros, Viken (Oslo) og Bohuslän. Små utdrag fra Snorres kongesagaer er her vevd inn i de faktiske hendelsene. Det mest utfordrende, er likevel vinterflukten sammen med lendmannens nitti krigere over Hardangervidda, der flere steder og bygder i fylket er med i fortellingen.

Etter Sigurd Jorsalfares død

Ufredsår har preget Norge etter Sigurd Jorsalfares død, og nå raser striden om kongemakten mellom halvbrødrene Øystein, Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Da det i 1155 brygger opp til et avgjørende slag i Bjørgvin, synes fantasier å bli til virkelighet for Tord Jonsson. Med ett ser han Skida slik byen en gang var, og blir med Gregorius' menn på seilasen vestover. Er han selv krigeren på bildet - Sverddrengen? Unggutten som dras mellom trelljenta Huld og den fribårne stormannsdatteren, Ulvhild.

ROMANFORM: Før han begynte på trilogien hadde Tor Bertel Løvgren, som er fra Larvik, men har vært bosatt i Skien fra 1978 utgitt annet enn romaner. Trilogien om Tord er hans første større skjønnlitterære verk. (bildetekst)

Inspirert av historiske ruiner

- Tord Sigurdsson, som i første bok kalles Sverddrengen på grunn av det vakre sverdet han fikk fra faren sin, har underveis i karrieren vist at han har helt spesielle evner med bua. En slik spisskompetanse hadde stor verdi: Om en skytter tok ut fiendens mest betydningsfulle leder fra langt hold, ikke minst kongen selv, var kampen vunnet. Denne egenskapen blir på en måte hans nye identitet, i alle fall for andre, forklarer forfatter Tor Bertel Løvgren, som med denne trilogien utgir sine første skjønnlitterære romaner.

Idéen, som har utviklet seg til å bli et meget omfattende prosjekt, dukket opp allerede for 25 år siden, etter at Løvgren og kona hadde flyttet til Skien i 1978 og ble boende i nærheten av den omtalte Bratsberg gård og ruinene av Kapittelkirken. Tanken på å gå inn i tida da Skien var en så viktig del av norsk middelalder, slapp aldri helt taket. Så for 10–12 år siden startet han for alvor dypdykket i middelalderhistorien, og opparbeidet seg kunnskap om alt fra våpen, bygninger, båttyper, måltider, klær, botemidler for sykdom, jordbruk, jakt, kirkebygg, klosterdrift etc.

Grundig research

Gjennom samtaler med lokalhistoriker i oppstarten, og reiser til de ulike stedene han beskriver, både i Norge og i utlandet, er svært lite overlatt til tilfeldighetene. I store trekk er boka tro mot de historiske begivenhetene, og innenfor rammene av kunstnerisk frihet, er dette gjengitt så skjønnsomt som mulig.

- Historien utvikler seg fra mer lokale forhold, til ei reise i store deler av Norge, og som i neste bok blir utvidet til Europa og Midtøsten, utdyper Løvgren om bind tre, som er ute i 2021. I mellomtida er de to første bindene å få innbundet og som e-bøker fra hans eget forlag Serubabel. Løvgren formidler et troverdig historisk univers, som blir drøftet og levende framstilt.

Livshistoriene i brytningstida mellom vikingtid og middelalder og fra de nostalgiske 1980-årene, er rørende og allmenngyldige, og gir rom for ettertanke på flere plan.

BUESKYTTEREN: Forsida på boka som er bind to i en trilogi som binder nåtid og fortid i Telemark sammen.  (bildetekst)

Nordmenns identitet

Forlaget skriver: "Det handler om identitet: Hvem er vi dypest sett, uavhengig av tid og sted? Er vi et produkt av tilfeldigheter, eller finnes det et lag av dypere mening i tilværelsen? Hvilke rammer for livsutfoldelse gis oss i to så ulike epoker? Den ene med krig, ødeleggelser og hierarki, den andre med rettsikkerhet, velstand og likhet. Det handler også om et prøvet vennskaps avgjørende betydning, og styrken i å ha en familie og et nettverk. Man kan stille dypere spørsmål som; Hva har vi som enkeltmennesker og nasjon vunnet, og hvilke verdier har gått tapt?"

Hildegun Haukenes, hovedfag i nordisk språk og litteratur skriver om Tord-trilogiens to første bind: "Karakterene vi møter ikles levd liv, tanker, følelser og språk. Plutselig blir Gregorius Dagsson mer enn navnet på ei gate. Det blir en person med ansvar, dilemmaer og et stort hjerte som får følger for Norgeshistoriens gang. Dette settes opp i relieff mot nåtidas Tord med sin historie, sitt liv og sine dilemmaer og utfordringer som skildres med varme og forståelse. Språket som blir brukt, og hverdagen som blir beskrevet, skiller de to, men kobler dem også sammen. Kan livet kjennes meningsfylt når alt rundt oss er kaotisk og skremmende?"

OSEBERGSKIPET: Forfatteren ombord i det nybygde Osebergskipet i Tønsberg. Et lignende langskip var det Gregorius Dagsson og hans menn rodde ut med fra Skien langs kysten til Bjørgvin der det avgjørende slaget ventet. Denne ferden i 1155 kan du lese om i "Sverdrengen".

Avisa Telen, Notodden, fredag 22. mai 2020

TIL HEDDAL: FORFATTEREN TOR BERTEL LØVGREN TAR OSS MED TILBAKE TIL 1155-56 OG EN KONGEFLUKT GJENNOM HEDDAL. BOKA «BUESKYTTEREN» ER DEN ANDRE I EN TRILOGI AV ROMANER HENTET FRA MIDDELALDEREN.

OMSLAG: SVARTDØLEN, STAVKIRKEEKSPERTEN OG VIKINGEN ANDERS KVÅLE RUE HAR LAGET OMSLAGET TIL BOKA BUESKYTTEREN.

Kongeflukten gjenom Heddal

Tekst: Jens Marius Hammer, Telen

Vi skrur klokka tilbake til vinterstid og kampen om kongemakten vinteren 1155-1156. Forfatteren Tor Bertel Løvgren tar i sin nye roman «Bueskytteren» oss direkte med inn i dramatikken som utspant seg i Heddal da Gregorius Dagsson flyktet mot Erling Skakkes gård og beskyttelse i Etne.

Vi rir oss med tillatelse til gjengivelse fra teksten rett inn i Heddal på den dramatiske reisen:

De bråvåknet

«Veien slynget seg videre nedover mot en vid dal, før den igjen klatret opp et par nye koller. Etter en tidlig non, var de på nytt sultne og kalde, men visste at det neppe ble mat før trekirken i Hitterdal kom til syne. Gregorius, som red fremst, ville nå fram til folk før natta falt på, men nå som skyggene åt seg inn på dem, var det vettløst å forhaste seg.

Oppe på en avsats hadde Orm (bror til Gregorius) overblikk over rekka av huskarer. Det kunne behøves, for flere av krigerne satt framoverbøyd over sadelen med hodet slengende fra side til side. De mente vel at hesten, med eller uten deres hjelp, fant fram på egen hånd. – Våkne! Se hvor du rir, mann! Har du sovnet, Gaute!

Da ei ny gruppe av etternølere var på høyde med høvdingen, hørtes et brak som etter et lynnedslag. Ei storvokst gran, tung av snø og svekket av alder og skade, brakk av. Stammen spjæret, og treet bikket over og dundret i marka midt mellom ridedyrene. Snøskya feide over skaret. Rytterne bråvåknet av dvalen og strammet tømmene. Med nød og neppe fikk de stagget de firbente. Verre var det med Orm. Treet traff verken ham eller hesten, men dyret rygget redselslagen bakover. Ikke før bakbeina stampet på hella ytterst på utspringet, stanset den. Dagsønnen pustet lettet ut. – Hvor nær, hvor nær!

Et kuldegys gikk gjennom ham. Han kjenner dyret skli. Ene hoven finner ikke lenger feste på issvullen ute på fjellkanten. Så følger den andre hoven etter. Forbeina søker fortvilt etter feste, men det er for seint. Bakenden henger allerede utfor stupet, og idet snøføyka faller til ro, skimter mennene omrisset av mann og hest som forsvinner ned i avgrunnen. – Orm har falt utfor stupet! Orm har falt utfor stupet! Skriket brer seg gjennom flokken som ringer i vannet…

Flukten fra Kong Øystein

- Jeg har alltid vært opptatt av historie og ikke minst middelalderhistorien, sier 71-åringen fra Skien som har fått gleden av å bruke svartdølen, stavkirkeekseperten og vikingen Anders Rue Kvåle til å lage omslaget på hans siste bok. - Lendemannen Gregorius Dagsson fra daværende Skida red sammen med sine 90 huskarer inn i til Heddal. De flykter fra kong Øystein Haraldsson over til Etne i Hardanger vinterstid i 1156. Orm, ofte kalt Vatnorm er bror til Gregorius. Det var flere årsaker til at de valgte veien om Heddal som var en del av det gamle Grenland og Gregorius var lendemann med hovedsete der Klosterfossen dundret i elva. Dramatikken var stor da Kong Øystein Haraldsson hadde brent ned Bratsberg gård rundt juletider i 1155. På flukten var det naturlig å dra gjennom Heddal fordi de da kom inn på en kjent slepe fra Rauland og over til Vestlandet, forteller Tor Bertel Løvgren om hvorfor Heddal ble en del av dramatikken.

- Jeg skriver i boka om en trekirke som hærmennene ser når de nærmer seg bygda. Den er mest sannsynlig ikke den nåværende stavkirken, men jeg regner med at det sto en mindre gårdskirke der opprinnelig. Antagelig tilhørte den hersen - altså storbonden - i bygda som jeg kaller Arnljot Raudsson. Raud-navnet er jo et lokalt kjent navn fra gammelt av, sier forfatteren som holder en korrekt, historisk tråd i romanen, men hvor det også skapes nye, varsomme tilpasninger knyttet til det en forfatter skal og må tillate seg i en roman.

Etegilde og prat i ørska

Vi går tilbake til teksten og ankommer storgården:

«Endelig framme på Arnljots gård, børstet mennene av seg og stavret stivfrosne inn i gildestua. Her flammet et knitrende bål, og tre tjenestekvinner hadde satt fram alt det gården hadde å by på. Billedvever prydet tømmerveggene, og Tord kjente igjen flere av framstillingene fra moren, Gunnhild. Langbordene var på det nærmeste ferdigdekket, og Dagsønnen ble anvist plass ved siden av høgsetet. I kveld stod plassen til Arnljot tom.

Da magene var fylt opp, og mjøden gjorde sin virkning, ble karene lystige. Den nagende uroen både for sine egne familier og Orms lagnad, hadde løsnet taket. Bare Gregorius satt fåmælt og stirret framfor seg, men løftet nå og da begeret mot mennene. Kunne de nyte denne stunden, samlet de krefter til strabasene som ventet. Det ville behøves, for allerede neste dag kunne været slå om og sinke ferden langsetter dalsøkkene…

(Noe senere):

«… Arnljot Raudsson fikk et bistert drag over ansiktet da han skjøv teppet unna og så ned på den sårede mannen. Vatnorm talte i ørska og ville utvilsomt verge seg mot en eller annen, men kraften var borte, og hver liten bevegelse fikk ham til å stønne. Gregorius' menn som hadde våket over ham, stirret spent på den nyankomne. De håpet han ville si at høvdingen kom til å stå det over, og slik kveike motet deres. Istedenfor ristet han på hodet. – Vi kan ikke ta ham med oss herfra før om ei ukes tid". 

Kampen om kongemakta

Men Orm ble aldri med, han var for skadet til det. Han ble «satt i hus» hos Arnljot og ferden gikk videre for Gregorius.

- Det er en spennende del av Norgeshistorien som er den røde tråden i denne romanen, sier Tor Bertel Løvgren, nærmest selvsagt bosatt i Gregorius Dagssons gate i Skien og nær nabo til Kryptkirken.

- Dette som utspiller seg denne vinteren er rein maktkamp hvor tre kongssønner kjemper om makten - alle med forskjellige mødre, Gregorius, Inge Krokrygg og Øystein. Gregorius måtte altså flykte fra Kong Øystein angrep Bratsberg gård, sier Tor Bertel - som har fått bistand fra lokale historikere i Heddal i lys av det Snorres saga, i en setning, har fortalt om flukten gjennom Heddal. Den andre romanen i den planlagte trilogien er ikke bare spennende, den er også et tidsbilde på at det ikke var plass til demokrati i maktkampen.

Men de forlot ikke Orm Heddal - eller Hitterdal som det het den gang, for Gregorius menn kom tilbake til Heddal sommeren 1156: Vi sakser fra boka:

Muntert og alvorlig

«Han banket på døra til våningshuset. Det var Arnljot selv som åpnet. Da han trådte ut i sollyset, bredte et smil seg bak den veldige skjeggpryden.

– Det var på høy tid! Her har du satt fra deg bror din, og latt oss fore på slukhalsen! Jeg trodde du ville la oss alle sulte i hjel før du var tilbake.

– Å, med alt gullet på kistebunnen og stabburene fulle av korn og kjøtt, kunne du holdt veitsle for alle her i Hitterdal, året ut. Men si meg straks, hvordan er det med Orm? Arnljot dro seg i hakebusten og ble alvorlig og taus.

– Hva skal jeg si, sukket han. – Da vi kom til ham i vinter, tenkte jeg at mer død går det ikke an å være for den som er i live. Nå humper han omkring på trekrykka si med et skeivt bein og en ødelagt arm. Så langt jeg vet, feiler det ham ikke annet. Bare mer tverr enn før, tør jeg mene, noe jeg mest ikke trodde var mulig. Hug har han verken til mat eller prat, men, fortsatte han, og så fast på lendmannen, – om det er noen han stunder etter, så er det nok deg. De eneste han sitter på hella og drøser med, er småpiltene. Om vi andre nærmer oss, reiser han seg og hinker inn i stua si.

Selv om ordene om Orms tilstand bare bekreftet det han allerede fryktet, sank de tungt inn i ham. Gladelig ville han gitt gården sin i bytte mot å se broren uskadd.

– Jeg får rusle bort til ham og banke på...» «Framme ved døra vendte han seg om og nikket til Arnljot. – Når Bratsberg er bygd opp igjen, skal du få tilbake utleggene dine, og mer til, og ikke blir vårt vennskap mindre etter dette. Som for å si at det var godt nok som det var, smilte haulden godmodig tilbake…

Restene av bror din

– Så, du er kommet for å plukke opp restene av bror din? Gregorius ville til å svare, men fikk ikke fram en lyd. Lutrygget kreket Orm seg borttil langbenken ved trappa. Lendmannen fulgte etter og satte seg ved siden av ham.

– Det gjør meg inderlig vondt å se deg slik, bror, men langt bedre enn å ikke se deg i det hele tatt. Orm stirret taust framfor seg i noen stunder.

– Likesom med hesten min, der jeg lå nede i steinvelta, ønsket jeg at du hadde latt sverdet ditt forbarme seg over meg. Mang ei natt har jeg hatet deg fordi du lot meg leve. Ingen lagnad er verre enn å gå omkring som en vanskapning til jeg vakler i grava.

Oppfølger er på vei

Tor Bertel Løvgren (71) er levende opptatt av middelalderhistorien og har nettopp levert sin andre bok i en triliogi. Som en annerledes vei inn til 1100-tallets Norge, er også en nåtidsperson vevd inn i historien, for slik å belyse forskjeller og ulikheter i gammel og ny tid.

«Bueskytteren» er oppfølgeren av «Sverddrengen» som kom ut i 2018, og i løpet av 2021 forventes siste bind i trilogien med tittelen «Pilegrimen».

BLADET SUNNHORDLAND, LEIRVIK på STORD

På tuftene til Erling Skakke

Tor Bertel Løvgren (71) frå Skien er i desse tider ute med bind 2 i trilogien om Tord Sigurdson, som reiser til Etne og Erling Skakke sin heim. I boka Bueskytteren får ein oppleva «Studla» på 1100-talet.

Grethe Hopland Ravn Avisa Grannar, Etne

Stødleplatået ligg spegla i sommarsol, og fjellformasjonen rundt ligg som han har gjort i tusenvis av år. Langs vegen som snor seg over dei gamle bondemarkene, traskar forfattar Tor Bertel Løvgren interessert og samlar inntrykk.

Ein gong i tida budde Erling Skakke akkurat her, og Løvgren let fantasien få fritt utspel; bygningar med lukt av tjæra tømmerveggar, hærmenn som øvde på stridsferdigheiter, og tenestefolk som dreiv hastig mellom stabbur, eldhus og skålebygg. Han ser det føre seg.

— Å besøka Etne var i seg sjølv over all forventning. Det var spennande å gå rundt på det som den gong blei kalla «Studla» og prøva å finna ut sånn nokolunde kor Erling Skakke sin gard var. Me fekk også koma inn i kyrkja. Det var flott. I tillegg trefte me på ei dame som lærte oss mykje om både terrenget og historia, seier Løvgren.

«Historia utviklar seg frå å vera ei lokal reise, til ei reise i store delar av Noreg» Tor Bertel Løvgren, forfattar

Besøker Erling Skakke

Det var sommaren for tre år sidan Løvgren besøkte Etne, og bakgrunnen var å samla informasjon til boka; Bueskytteren, som nyleg blei lansert, og som er andre boka i trilogien om Tord. Første bok i serien kom ut i 2018 hos Forlagshuset i Vestfold, og fekk namnet Sverddrengen.

Her får ein følgja to utgåver av hovudpersonen Tord med sine familiar i middelalderen og i notid. Tord Jonsson og hans indre konflikt i dei fredelege 1980-åra, og Tord Sigurdsson som er hugsar på Bratsberg gard i Skien under borgarkrigstida midt på 1100-talet, der lagnadane deira blir vove saman.

I kongsbrørne si strid, får lesarane blir med lendmannen Gregorius Dagsson og nitti krigarar, deriblant Tord Sigurdsson, som må flykta over Hardangervidda på vinterstid. Målet er Etne der dei håpar å få hjelp av Erling Skakke, men som ikkje er heime når dei kjem. I staden blir dei tatt imot av Kristin, og av henne får dei låna eit av Erling Skakke sine skip som dei kan bruka på veg til Bjørgvin, der Erling Skakke oppheld seg.

Tord Sigurdsson er godt opplært i kamp og våpenbruk, og har blitt ein fullgod bogeskyttar. Saman med Gregorius Dagsson og resten av krigarflokken, ror og seglar dei langskip til Bjørgvin, Nidaros, Viken og Bohuslän, der dei mest kjente sjøslaga i denne perioden av Noregs historie utspelar seg.

Bueskytteren er som forløparen, Sverddrengen, forteljinga frå to tidsverv som samtidig går parallelt. Tord Sigurdsson frå 1100-talet, og Tord Jonsson frå 1980-talet. Tord Jonsson opplever uforklarlege hendingar som knyt han til middelalderen.

Tilfeldig interesse

Tor Bertel Løvgren har brukt 12 år på trilogien, som i utgangspunktet er ferdig skriven. Tredjeboka Pilgrimen er nemleg også ferdig, men må gjennom redigering før den kjem ut på slutten av 2021.

— Det var litt tilfeldig at eg fekk interesse for dette stoffet. Då eg flytta til Skien og oppdaga at også denne byen hadde ein storheitsperiode på 1100-talet, oppdaga eg at ingen hadde særleg interesse for det. Her handlar alt om «byens store son», Henrik Ibsen, fortel Løvgren.

Då dei busette seg i Skien for 40 år sidan, budde familien svært nær der den store lendmannsgarden hadde stått, og ruinane etter ei gamal kryptkyrkje. Etterkvart som han lærte meir om historia til byen han budde i, berre «balla det på seg», og plutseleg var han ferdig med første boka.

— Historia utviklar seg frå å vera ei lokal reise, til ei reise i store delar av Noreg, og som i siste boka blir utvida til Europa og Midt-Austen, seier han.

To tidsepokar

At trilogien skulle vera frå to tidsepokar bestemte forfattaren seg for tidleg i prosessen. Ønsket om å skriva ein romanserie med eit blikk frå vår tid, og inn i den gamle tida var basert på fleire grunnar. Han ville spegla to veldig forskjellige tidsepokar mot kvarandre, og han ville sjå kva som var likt og kva som var forskjellig. Korleis ville tida og rammene påverka to personar som er nokså like kvarandre når dei utspelar seg i to tider?

Bøkene som er på nesten 500 sider kvar, blir gitt ut på Løvgren sitt eige forlag; Serubabel. Bøkene er å få kjøpt både som bundne bøker og e-bøker. Også i tredjeboka, Pilgrimen, blir Erling Skakke ein sentral person.

Sjølv om trilogien er fiktiv, er hendingar, fleire personar og historier henta frå det faktiske.

— Eg har prøvd å gi historia liv, tatt ut frå ein forfattar sine idear. Men alt om Kristin og Erling Skakke, og fiendskapen mellom Gregorius Dagsson og Erling Skakke er tatt frå den faktiske historia, seier Løvgren.

Oppslag i Telemarksavisa lørdag 4. april 2020

https://www.ta.no/klar-med-andre-bok-i-middelalderserie/s/5-50-913012 (kopier linken)