Som dagen er

Av Tor Bertel Løvgren

 

Som dagen er skal styrken være.

Men det er ikke lett å lære,

når sangene synges i moll

og skogene rundt deg går fulle av troll.

Og du er en liten veik én

som peser opp bratteste kneiken.

 

- Gi opp, du ynkelige maur,

piper det ondt fra løer og staur.

Men meisen - titti-tuer - langt der borte,

bak graner og søkk, de gruelige sorte.

 

Ta fatt mine bein, tro for meg dere,

jeg tør ikke lenger stå her å beve.

Et sted der framme vil våren vente,

der står det en hvitveis jeg fritt kan hente.

 

Hør, dere kjemper som truer med mørke,

med tungsinn, stormer og tørke.

En meis kan ikke lyve!

Hør, den synger om lyset og varmen,

bare ondskapens makter tar i bruk larmen.

 

Men klare triller fra spede slike,

er seierstoner fra himmelriket.

På dem vil jeg lytte, på dem vil jeg tro.

De vekker et gudsord, blir ei levende bro,

inn til Hans hjerte og åpne favn.

Det hvisker så stille: Legg inn til havn.

 

Kom hit du lille, som sliter og strever,

som har et sinn som så ofte bever.

Trollene du frykter, de kan bare skremme,

de virker så store og truende slemme.

Men korset som reistes for lenge siden,

har én gang for alltid endt denne striden.

 

Still deg her, ved siden av meg,

jeg styrker ditt mot og signer din vei.

For meg er du kjær, hellig og sterk.

Spis bare ordet om mitt fullbrakte verk.

 

Ei tåre vil sprenge seg fri ifra lenker,

jeg sitter så svett på en stubbe og tenker.

Merker at stormen har gått til ro,

or sammen med Jesus blir tvil til tro.

 

Husk min venn at det du møter,

aldri er større enn ham som bøter på sorger

og stiller de bitreste savn,

som ømt i skumringen nevner ditt navn.